Hvordan i allverden er det mulig?

Jeg trodde faktisk ikke det skulle gå ann, men joda...så feil kan man ta...

Den lille alaska tispa mi, Ulva er blitt forferdelig tynn den siste tiden. Hun hadde løpetid i januar og blødde forferdelig lenge(over 30 dager med blødning)
Og etter løpetiden har kilo for kilo forsvunnet på den fra før lille kroppen. Hun spiste jo masse mat denne jenta, så jeg skjønte ikke hvorfor hun plutselig mister vekt. Kanskje har hun orm i magen, så uansett bestemer jeg meg for å ta en tur til veterinæren med henne.

Her ble det tatt urinprøve, blodprøve og ultralyd. Urinprøven var fin. Blodprøven var også fin. Og etter en VELDIG kjapp ultralyd konstaterte plutselig dyrlegen med at hun hadde livmorbetennelse. Og jeg fikk nøyaktig denne beskjeden. " Vi blir nødt til å operere henne ganske raskt, og ettersom at hun har mistet en del vekt, inngår jo dette en større risiko ved operasjon". Jeg titter ned å Ulva, min energibombe, som er mer livsglad enn noen andre, og kjenner jeg blir forferdelig lei meg.
Dø....Ulva på 2 år? Livmorbetennelse?? Hva...?? En bølge med tanker, meninger og drømmer flommer over inne i hodet mitt, og jeg kjenner tårene begynne å trille nedover kinnet.

Ulva er et prakteksemplar av sin sort, og selvfølgelig hadde jeg tenkt å satt valper på henne, nå får jeg aldri den muligheten. Men livmorbetennelse i en alder av 2 år??? er ikke dette noe tisper vanligvis får når de begynner å bli gamle?? Og dø av operasjonen?? Bare for at hun har mistet 5 kilo?? Dyrlegen sier at hun sannsynligvis er født med dette, og fortsetter å fortelle meg om risikoen under operasjonen, men at hun vil gjerne gjennomføre dette på onsdag, det er mandag idag.
Jeg kjenner en enorm kul bygge seg opp i magen min...kjenner tårene sile nedover kinne mitt. Her gikk jeg å trudde at hun kanskje hadde orm i magen....å nå går det mot operasjon...hvor hun i verstefall kan dø???

Tung til sins kjører vi hjem fra dyrlegen, og hjernen tenker som aldri før. Jeg er så trist, så ufattelig trist.

Dagen etter ringer dyrlegen meg, og vi avtaler at operasjonen gjennomføres på onsdag som vi var oppsatt på. Jeg vil jo selvfølgelig bare hunden min det beste, og om dyrlegen sier at hun blir bedre med denne operasjonen, da kan jeg vel ikke gjøre annet enn å gjennomføre den. Jeg hadde 1000 spørsmål før operasjonen, og dyrlegen svarte som best hun kunne. Men fortsatte å fortelle meg om risikoen med operasjonen.

Onsdagen kom, og jeg kjørte Ulva til dyreklinikken. Dagen var kommet for at min viltre krabat skulle bli operert. Hun som spiser mat raskere enn noen, hopper, springer og trekker hardere enn noen, min livsglade lille husky skulle inn her å bli operert for livmorbetennelse...og jeg fikk det fortsatt ikke til å stemme. Hun virker jo absolutt ikke syk. Jeg står her på trappa inn til dyreklinikken og stanser opp litt før jeg åpner døra og går inn. Ulva løper rundt omkring her nå å lukter på
masse spennende lukter av forskjellig individer som har gått ut å inn av denne klinikken. Jeg ber en siste bønn og sende en tanke til alle mine gode venner som har hjulpet meg fram til denne døra. Jeg setter meg ned på huk og sier til Ulva; nå ska du bare inn her å bli frisk, så henter jeg deg senere idag også drar vi hjem igjen, okei?! Jeg får en våt tunge over kinnet mitt som svar tilbake og tolker dette som en okei fra Ulva til meg.

Litt nervøs går vi inn og bort til resepsjonen. "Hei, du kommer med Ulva ja" sier dama i skranken. I samme øyeblikk hopper Ulva opp, sånn bare for å presentere seg selv for folket :) Her får jeg beskjed om at den dyrlegen vi har hatt kontakt med, og som jeg har pratet så mye med før denne operasjonen ikke er på jobb idag, da hun er syk, men at en annen dyrlege kommer til å operere henne i stede, men at operasjonen blir litt forsinket. Klompen er for fult tilbake i magen min. Jeg spør om denne andre dyrlegen er flink og får beskjed om at hun er dyktig og har jobbet med dette lenge. Jeg skjelver uansett hva dama bak skraken sier.
Ulva synes dette er et flott stede og er ivrig på å komme seg lengre inn i korridoren. Jeg koser litt med henne og avtaler å komme tilbake etter jobb. Jeg kjenner tårene presse på igjen så jeg skynter meg ut i bilen, her prøver jeg å finne et siste tegn på at alt går bra, jeg lykkes ikke...så jeg ringer en venn.
Etter en lang prat på telefonen, er jeg kommet frem til arbeidsplassen min, og går inn for å ta fatt på dagen.

Jeg jobber nå som lærer, og var så vidt kommet i gang med første time da jeg kjenner telefonen vibrere i lommen. Jeg setter elevene i gang, og går ut for å sjekke telefonene. Det er fra dyreklinikken. Jeg ringer tilbake og får snakke med dyrlegen som nå skal til å operere Ulva. Hun sier at hun ikke kan se noe tegn til en åpen livmorbetennelse, slik at den da høyst sannsynlig er lukket og at hun kommer til å gå i gang med operasjonen nå med en gang. Jeg sier bare "javell og ok" til alt hun sier, legger på telefonen å går tilbake til klassen.

Men etter ca 15 minutter kjenner jeg at det atter en gang vibrerer fra telefonen i lomma. En annen lærer er kommet inn i klassen så jeg kan gå derfra ganske raskt for å sjekke telefonen. Det er dyreklinikken som har ringt igjen. Sjelven tar jeg opp telefonen for å høre mobilsvareren. "Hei det er **** fra dyreklinikken, kan du ringe meg så fort du kan". Nei, nei, nei, NEIIIII har hun død på bordet??? Klompen i magen er så stor jeg klarer knapt å puste....jeg må finne en plass uten folk å ringe tilbake. Jeg klarer knapt å holde telefonene nå, det ringer, og noen tar telefonen i den andre enden.
"Dyreklinikken" sier det i telefonen.
"Ja det er Tonice, dere har ringt meg?!" sier jeg med en pipende stemme som knapt høres.
Jeg får snakke med dyrlegen som opererer.
"ja hei, Jeg klarer ikke finne noe feil på livmora til Ulva jeg" sier dyrlegen
"hæ??" er alt jeg klarer å si.
"jeg finner ingen forandringer på livmora hennes" repiterer dyrlegen.
"er hun fortsatt i live?" stotrer jeg frem
"ja, det er hun" får jeg til svar...
"Du må da for i allverden ikke skremme meg slik, jeg trodde jo hun hadde død nå, etter den mobilsvar meldingen og alt!!"
Dyrlegen skjønne godt hvordan jeg kan ha missforstått alt og beklager seg veldig.
Jeg prøve å roe meg ned å få klarnet tankene litt igjen, verden min har rast sammen og begynt å bygge seg opp på under 30 sekunder. Men hva var det hun sa? Var ikke noe feil???
Har de lagt hunden min i narkose, og kuttet henne opp også er det ikke noe feil der???????????
Har di gitt hunden min en feil diagnose, åpnet henne uten å finne noe som helst???
Er det mulig????
Rystet, forskrekket og fortvilet sitter jeg der med munnen halvåpen og tusen takker suser gjennom hodet.
Dyrlegen spør meg om hva jeg vil gjøre. Gjøre sier jeg, hva mener du?
Her får jeg vite at Ulva fortsatt ligger åpen på operasjonsbordet mens vi snakker i telefonen, og at hun må ha en avgjørelse nå med en gang om hva hun skal gjøre. Jeg aner ikke....hva skal jeg gjøre...alt jeg klare å tenke er...stakkars Ulva...hun er kuttet opp uten grunn.
Dyrlegens ord " det er jo synd at hun har et operasjonssår nå da" som at det var det verste!!! HALLO....De har kuttet opp en frisk hund!!!
Hun forteller meg noe om milten til Ulva, jeg klarer ikke å oppfatte hva hun sier, men hun sier noe om en prøve, jeg svarer bare ja!
Jeg husker oppriktig talt ikke hvordan svaret kom frem til slutt her, men jeg tror kanskje jeg tenkte som så...at nå har de allerede åpnet henne, så da kan de vel også fjerne livmor og eggstokker slik at vi i allefall slipper å gå igjennom dette en gang til senere.

Jeg er helt nummen å tom etter denne telefon samtalen, bare overlykkelig for at Ulva har tålt narkosen.

Klokken 12:12 får jeg telefon igjen, og beskjeden på mobilsvareren sier at; Operasjonen er ferdig og Ulva har klart seg bra. Den knekte tanna hennes er også fjernet.

Klokken 14.00 kaster jeg meg i bilen og kjører til dyreklinikken for å hente Ulva. Jeg er tom...helt tom...!
Jeg kommer inn på klinikken og får møte Ulva ganske raskt, hun blir så glad når jeg kommer :)
Hun er så sløv så sløv...men prøver så godt hun kan å gå, hun vil ut herfra, hun vil hjem. Men så enkelt er det ikke. Jeg skal snakke med dyrlegen, jeg behøver også det, jeg trenger å vite hva som har hendt.
Det blir masse informasjon om hva hun skal ha, når hun skal ha det og masse sånt. (medisin og bandasje) jeg svarer bare ja på det meste, er fortsatt forferdelig tom.
Jeg får vite at Ulva våknet av narkosen i panikk, hun hadde blitt forferdelig redd og skreket og kavet masse, de hadde derfor måtte gitt henne beroligende. Stakkar stakkars lille Ulvan min, hvordan har dette hendt.

Dyrlegen kommer og prater med meg, men hun kan ikke gi meg noe svar på hvordan Ulva har fått feil diagnose. Er selvfølgelig ikke hennes feil heller, var ikke hun som stilte denne diagnosen heller. Men jeg føler ikke dette hjelper meg. Hun forklarer meg at hun så en forandring på milten til Ulva, dette var ikke noe urovekkende egentlig, men hun hadde tatt en prøve av den slik at de kunne sende den inn til testing hvis jeg ville. Dette ville koste meg 1000 kr.
Vi ble enige om å vente i 14 dager for å se om Ulva ville legge på seg litt vekt etter denne operasjonen.
Jeg spurte om hvor mye operasjonen her kom til å koste, og fikk til svar 5000 kr, og da hadde de gitt meg tann trekken gratis.
5000 kroner for en strengt talt unødvendig operasjon!


Jeg er sint, frustrert, oppgitt å lei meg for at jeg har latt Ulva gå gjennom dette. Og spør meg selv..hvordan er dette mulig. Men jeg er evig takknemmelig for mine venner som styrket meg gjennom denne prosessen og for at Ulva fortsatt ligger her hos meg i livet.
Hun har det ikke godt nå stakkar, og jeg er absolutt ikke nærmere å finne ut hvorfor hun er blitt så tynn. Det eneste som har skjedd er at min livsglade energiske hund som skulle få så fantastisk flotte valper og skulle vært ute å lekt i snøen nå, er blitt kastrert fordi en dyrlege feil diagnoserte henne.

Godt nytt år:)

Hei alle mine trofaste lesere, ønsker dere alle et godt nytt år.

Kan ikke unngå å se tilbake på året i fjor, vi hadde hviledag på Ljosland "idag". Omgangssyke hadde totalt tappet meg for krefter, og regnet HØLJET ned utenfor. hehe....moro å mimre tilbake, men kjenner det er med litt bismak, skulle så gjerne starter ut fra Snåsa nå ganske snart, for å kunne fullføre eventyret mitt.
MEN....føler nesten alltid at det kommer et men...kneet er på bedringensvei, men er langt i fra bra. Oppoverbakker, nedoverbakker, trapper, lett jogg og det som raskere er fungerer ikke. Det å legge tyngde på det med litt knekk i kneet fungerer heller ikke. Jeg er tolmodig, å gud hvor tolmodig jeg har vært og fortsatt prøver å være...men du å du hvor vanskelig det begynner å bli.
Snart 3 mnd har gått etter operasjonen, jeg trodde virkelig at jeg skulle være bedre nå. Sitter og tenker masse på om jeg skal forsøke meg igjen til sommeren, men spørs om tyngden av 20 kg på ryggen ikke bli ønsket velkommen av kneet mitt.
Jeg planlegger nå fra januar 2011. Drømmen skal realiseres...jeg finner ikke ro før jeg har fullført dette.

Gledelig er det i allefall, at Hege Pedersen som var til enorm støtte på etappen Lindesnes-Ljosland for oss, skal ut på sitt eget eventyr nå i sommer. Hun og hunden hennes buddy skal sykle etappen Lindesnes-Nordkapp, og starter opp Mai i år.
Turen hennes kan dere følge på www.arcticfemme.com og på www.jegerjenter.com :)
Jeg gleder meg i allefall til å følge henne HELE veien:)

Nå om dagene har jeg to tisper med løpetid. Ulva er av den typen som roer seg betraktelig ned mens hun har løpetid, så de siste dagene har det ikke blitt noen kjempe treninger på oss. Men tidligere har vi fått noen kjempe turer i -20 grader med spark. Fantastisk:)

Det var alt for denne gang, men jeg kommer tilbake med mer etterhvert. For det sjer ting her i gården ;)

Ferdig operert!

Ja, da var det gjordt, bare resten igjen.

Fredag ettermiddag, etter 5 måneder med venting fikk jeg endelig operert kneet.2 måneder er beregnet for at jeg skal bli bra. På MR bildene tatt i Juli, viste det en bruskdefekt på 7mm, og dette var utgangspunktet for operasjonen. Men da de gikk inn fant de en bit på 20 mm X 25 mm som ble fjernet. I tillegg ble der borret hull i beinet slik at ny brusk skal vokse ut.
Legen forklarte det hele før operasjonen og sammenlignet kneet mitt med en iskake med glasur, hvor brusk var glasur. Enkel måte å forklare på, og enkel å forstå:)
I tilegg fikk jeg MASSE formaninger om å ta det med ro etter operasjonen, og tro det eller ei...jeg hører etter :) Nå har jeg 14 dager med krykker for å avlaste høyre fot, deretter venter 5-6 uker med fysioterapi. Så joda...tolmodighet trengs:)

Har vært noen dager med masse smerte, dårlig form og sliten pie. Men kjenner nå at formen er på tur tilbake og humøre mer tilstedet. I dag skal bandasje fjernes å byttet ut med noe veldig mindre, og jeg skal til med litt forsiktig bøying:)
Spennende :)

I morgen braker det løs.

I morgen legger jeg meg "endelig" under kniven.
Det har tatt lang tid siden juni nå synes jeg, men allikevel kvier jeg meg litt for i morgen.
Hva om det ikke blir vellykket?
Hvor lang tid tar det før jeg blir bra igjen?
Sitter med mange spørsmål egentlig, men det aller viktigste...Når i all verden er jeg så bra at jeg kan komme meg opp på fjellet igjen:)

Ro ned folkens, med fjellet så mener jeg ikke å fortsette Norge på langs...her kreves en del trening før dette skjer. Men bare å kunne dra på fjelltur alene med hundene mine er noe jeg lengter VELDIG etter.
I første omgang nå står det mest om å bli såpass bra at vi i Saura kennel kan legge ut på sledetur så raskt isen legger seg :)

Tror det er viktig å ha noe å se fram i mot nå, for dagen før dagen er nervene litt ute å vipper her :)
Men men...tvi tvi...la det briste eller bære :)
Vi høres etter at jeg forhåpentligvis har fikset kneet :)

Ønsker alle ei god helg å en happy halloween :)

Å slik går dagene.

Hei folkens!
Vet ikke hvor mange av dere som følger bloggen min lengre, har jo full forståelse for at interessen har dabbet av.

Her går det nå mot operasjon av høyre kne. Vet ikke om jeg skal si endelig eller om jeg skal si: fanken å!!
Jeg har hatt en drøm om å kunne fortsette denne fantasiske reisen min nå i januar 2010, men med en kne operasjon nå 30. oktober blir det vel både lite trening og lite penger i kassa. Og når legene ikke kan si noe...what so ever....om hvor lang tid det vil ta CA. for meg å kunne bruke foten 100% blir det vanskelig å håpe på noe som helst. Motivasjonen til å fullføre drømmeekspedisjonen er så absolutt tilstedet, om dere bare hadde vist.

I stedet sitter jeg her og får ikke gjordt noe som helst. Kroppen regelrett forfaller. Klarer knapt å gå en liten tur i marka, kneet "klikker" nesten før jeg får tatt på fjellskoa. Og gå tur med hundene er totalt døfødt, men heldigvis har Jim-Rino hjulpet meg enormt masse med hundene og jeg er EVIG TAKKNEMMELIG for det.
Men ikke tro at jeg ikke får tid med hundene mine:) For det gjør jeg, takket være min goe venn Tor Olsen :)

Tor er den STOLTE eier av 7 huskyer: Togo, Deedee, Skuti, Snoki, Firampi, Lyn og Storma:) Og mine 2 elskverdige skapninger har funnet seg veldig fint til i rekkene sammen med disse krabatene:)
Mine to håpefulle krabater etter endt treningsøkt.
Hele gjengen i fint sprang inne i skogen.

Så litt frisk luft får jeg jo om dagen, selv om det ikke er min egen maskin som får trenet seg:)

Vi kjører spann 2-3 dager i uka nå, etter hva som passer med arbeidstider og middagshviler for Tor og meg:)Så hundene er i kjempe form, og glade å fornøyde med tingenes tilstand.

Ellers er det lite nytt å melde fra kalde nord. Vinteren har kommet. Snøen laver ned, og Tor og jeg går å venter på at isen skal legge seg på vannene slik at vi kan spennefast hundene på hver vår slede å legge av gårde inn mot fjellet. Noe må man jo klare selv med et kne som bare fungerer 75% også:) Fjellet står jo å roper på meg..hører dere det?? :)

Kryss fingrene for at operasjonen blir vellykket da kjære trofaste lesere:)

Klem fra meg

Lenge siden sist.

Sist nytt fra Nordland!

Lenge siden sist jeg har oppdatert her nå, men her kommer altså en liten oppdatering.

Forholdet mellom meg og Arnt Helge tok slutt tidligere i år, og jeg har dermed flyttet fra Nygårdsjøen å fått husrom og hjerterom hos familien Larsen i Evjen i Saltstraumen.
Litt styr har det vært, men nå begynner endelig ting å falle på plass.
Ulva og Juska ble med meg og vi utgjør en flott jentetrekløver :)

Hundene har funnet seg godt tilrette, og fått hver sin lille plass. Hundegård har de enda ikke fått, da økonomien har skrantet litt, men nå i kveld kom en venn av meg, Tor Olsen med 1 hundehus til de hver:) Så som sagt.....ting holder på og ordne seg.Juska koser seg på plassen sin.
Ulva også godt fornøyd.
Ulva har vært i dårlig form i de siste dagene men har heldigvis fått i henne mat nå idag, og energien er tilbake for fullt:)

I helga har de også fått låv til å springe i spann:) Mine og Tor sine hunder sammen utgjør et kjempe spann.Her løper de sammen med Lyn og Storma.
Det viser seg at jeg kan være den stolte eier av to ledertisper :) <3 *stolt*

Turplanene er lagt litt på is i en periode. Kneet er ustabilt og jeg får ikke gjort noen ting jeg har lyst til.
Fredag 11.september har jeg time på sykehuset i Namsos for siste sjekk før operasjon. Så akkurat nå om dagen gjør det ikke spesielt mye at jeg plages litt med det, jo værre det er jo raskere operasjon tenker jeg.

For min egen del går dagene med til å jobbe. Har i hele august pendlet 16 mil om dagen for å jobbe på Kjerringøy Brygge. En fantastisk flott plass, og har du enda ikke værdt der anbefaler jeg virkelig en tur dit:)

Ellers så skal jeg prøve å oppdatere dere mer fremover. Alt står å henger på når operasjonen blir. Inntil videre....vi høres:)

Juli!

Da har man atter en gang begynt å se fremover, og begynt å planlagt litt oppi hodet.

Jeg har ingen aning om når jeg kan starte opp igjen, da alt står å faller på dette kneet mitt. Jeg har ikke fått kontroll time på sykehuset igjen før 11. september. Dette er kun en sjekk, og deretter må man stå på venteliste for å få operasjon. Jeg har operert kneet før, og vet at dette tar tid. Så jeg har i stede bestemt meg for å ta en dag avgangen. Og gjøre det beste ut av hverdag.

For å få dagene til å gå har jeg og min søster siden torsdag, vært "heia-gjeng" under St.Olavsloppet. (En stafett som går mellom Østersund og Trondheim)





Vi lever etter den sportslige ånd, og heiet selvfølgelig på alle :)

Det har vært 3 lange, slitsomme dager. Men alt slite var selvfølgelig verdt det, da vi fikk et smil, et vink eller kommentarer tilbake.
Vi hadde det i allefall vanvittig moro:)

Nå blir det forhåpentligvis henting av bil i morgen, da min gamle ikke lengre er godkjent for norske veier. Så kan vi etterhvert vende nesen nordover atter en gang. Desverre i bil atter en gang, men vi er ved godt mot:)

I morgen blir det bursdagsfeiring, og kjøre tur til Møre:)

Fortsatt god sommer.

Da har man fått svar.

Gleden står i taket:)
Støtten fjernes fra foten, og jeg danser på bordet:)

Kanskje ikke fult så vilt, men nesten:)
Etter atter en gang å ha ringt sykehuset i dag uten hell, ringte endelig dr.Flatøy meg tilbake nå i ettermiddag.

Han forteller meg "at menisk er fin, leddbåndene ser fine ut, men at jeg har en defekt bruskbit liggende å slenge inne i kneet." Okei...var kanskje ikke helt slik han sa det...men oversatt fra doktorspråk til Ola Nordmann språk så blir det slik:)

Det som nå skjer fremover er at jeg for 4.gang skal tilbake til sykehuset for en sjekk, også blir det høyst sannsynlig foretatt en Laparoskopi for å se om de klarer å fjerne denne.

Kjenner meg veldig lettet over at de faktisk fant noe, bedre det enn å få beskjed om at alt så helt greit ut, og at det ikke er noe å gjøre med dette:)
Nå vet jeg i allefall hva der er som skaper smertene, OG at det kan fikses:)

Hvor lang tid dette tar er jo usikkert, men som alltid vil jeg holde dere informerte:)



Legger også med 2 stk bilder av min fantastisk søster, Christel, som tar enormt godt vare på Ulva og Juska<3
Vet ikke hvordan dette skulle gått uten hjelp fra henne:) Tusen takk:)

I mellom tiden sitter bare ei glad jente her nå i sommervarmen og nyter livet:)

MR

Da har jeg vært på MR....
Men har ikke lyktes i å komme i kontakt med legen i dag...så sitter fortsatt uviten om hva som feiler kneet.

14 dager har gått nå siden jeg ble hentet ut, og fortsatt ingen svar.
Og om noen av dere som leser bloggen min skulle finne på å ta turen over fra Gressåmoen-Nordli å skulle finne en grønnpose som inneholder et liggeunderlag og teltstenger, så hadde jeg satt STOR pris på om dere kontaktet meg..:)

Jeg hopper rundt på krykker og fortsatt med denne skinnen på foten. I trøndelag ligger temperaturen rundt 28 grader, så dere kan tro jeg er lykkelig for å ha denne skinnen på.

Meniskene mine er fine, så det er ikke de som skaper trøbbel i foten, og det er jo gode nyheter:)
Men at noe er galt inne i kneet, det kjenner jeg.

Slik at legens ord for 14 dager siden begynner å få mening.
"Jeg tror nok uansett at det vil være en fordel for deg å gjøre dette med ski, da unngår du så stor belastning på knærne, det er jo noe som skaper smertene"

Så kanskje må jeg bare legge alt på is frem til snøen laver ned på nytt, men har IKKE slått meg helt til ro med dette enda...:)

Selv får jeg ikke gått tur med hundene om dagene, men har heldigvis ei super snill søster som tar med seg hundene ut på tur hver dag:)
De synes det er veldig varmt om dagene, men tanteungen min holder de i ånde så det ser ut til at de trives godt allikevel.

Desverre har Ulva atter en gang (3.gang i år, januar, mars og nå) fått løpetid, og jeg sitter her som en litt forvirret hundeeier. Håper dette stabiliserer seg med alderen hennes, da jeg har egentlig planer om å avle på henne. Skulle dette ikke stabilisere seg, blir jeg nødt til å sterilisere henne, for å unngå livmorkreft. Ingen gode nyheter dette, men håper på det beste..:)

Det var siste oppdatering fra oss, men skal holde dere informert så snart jeg får svar fra legen.

Inntil videre ønsker jeg dere en riktig god sommer..:)

Her er noen bilder å en kort oppdatering...

Koser seg kjempe masse på tur:)



I kjempe form, ting går lekende lett:)



Ulva slappe av i lyngen:)



Juska koser seg også..:)



Sitter å venter på sea king...humøre ikke helt på topp..




Seaking går inn for landing...



Hundene synes egentlig ikke så veldig mye om denne flygeturen.



En mindre fernøgd trekløver hentes heim fra fjellet.



Gir redningsmannen et smil som takk for hjelpa, han jobbet hardt med å få hundene inn i helikoptret stakkars.



På tur mot sykehuset på Namsos.


Sitter nå på Malm, med skinne fra hoftekulen ned til ankelleddet.
Venter på å komme på MR. Vet ingenting om kneet før MR er overstått.
Tok en titt på kneet idag, kneet er hovent...veldig hovent...men går på betennelsesdempende og smertestillende...så håper det går veien...:)
Humøret er litt bedre, håper bare kneet kommer etter...:)

Faan Faan Faan Faan Faan

Så enormt skuffa....så enormt sint.....så enormt forbainna.....så enormt lei mæ....:(

Som den anonyme H allerede har skrevet her....så gikk det galt idag:(
Men vi snakker ikke om en ankel.

Det e kneet som har gitt etter...:(.skulle gå ned ei helling idag....Juska løp løs mens Ulva hang fast i meg,jeg kjente raskt at jeg var litt ute å kjøre i ankel leddet så jeg valgte å prøve å justere med kneet. Dette resulterte i du kraftig smell i kneet og påfølgende smerte. Men denne smerten gikk etterhvert over. Men etter en liten stund fikk jeg en ny vridning i høyre kne og var desverre ikke like heldig denne gangen. Og for hvert skritt jeg tok kom smertene mer og mer. Og etterhvert måtte jeg bare bite i det SURE eplet å innse at jeg trengte hjelp til å komme her i fra. Men så enkelt skulle det ikke være. Jeg hadde null dekning på telefonen her jeg nå befant meg,og måtte dermed vandre i 2 timer til før jeg klarte å få "kun nødsamtale" på tlf. Det tok mange forsøk før jeg kom igjennom. Å da jeg endelig klarte å oppnå kontakt fikk jeg gitt beskjed om at jeg befant meg et sted mellom Gressåmoen og Nordli. Jeg klarte også å oppgi de første koordinatene til min posisjon, men ble deretter brutt. Jeg forsøkte flere ganger å ringe på nytt men til null hell. Deretter ble det bare å sette seg ned å vente. Ca 1 time og 40 minutter senere kom sea kingen flygende. De fløy noen runder før de fant meg,men på det 3 forsøket gikk det fint. Det var ikke veldig glede med å se disse gutta,jeg var fortsatt veldig forbannet. Men etter litt om og men kom utstyr,jeg og hundene inn i helikopteret. Hundene synes forresten LITE om denne flygingen.

Vi ble fraktet til sykehuset på namsos, hvor 2 ambulansepersonell passet hundene mens jeg var til undersøkelse. Snille folk her på Namsos. Menisk er blitt nevnt flere ganger,men jeg har mine tvil. Pappa hentet i allefall hundene. De er trygt tilbake på Malm,mens jeg ligger her sint, fortvilet,forbannet,skuffet og lei meg på sykehuset i denne stygge sykehusskjorta med ei skinne på hele høyre fot.
Det var kort forklart det hele. Telefonen har ikke stått siden jeg fikk dekning....i tillegg har jo media gått ut med at jeg har tråkket over en ankel,samt at jeg er 23 år. I tillegg har trønder-avisa vært innom her idag.....off.....
Takker for idag å håper humøret er bedre i morgen.

Da braker det løst igjen:)

Da er helgen over, jeg har vært i fin stasen en siste gang på i allefall 4 måneder.

Imorgen på denne tiden blir jeg ikke å finne i verken finstas eller ved pc skjærmen, men dypt inne i de Snåsiskeskoger:)
I morgen ettermiddag blir jeg, Ulva og Juska fraktet opp til Skromo (hvor vi stanset tidligere i år) og fortsetter å gå til fots der i fra.

Den første uken blir nok som vanlig den verste, men jeg er motivert nå, og hundene har masse energi. Vi gleder oss til å komme igang igjen.

Jeg har (etter å ha kommet hjem) forstått at det er en del av dere der ute som faktisk følger med på bloggen min, og jeg lover å oppdatere den så ofte som jeg klarer underveis på turen. Desverre har jeg ingen satelitt telefon på fortsettelsen av turen, men skal forsøke å oppdatere så ofte Netcom gir meg muligheten til dette:)

Ellers så ser vi fram til at Alexander kommer og joiner oss når vi kommer til Nordli. Skal bli artig med selskap en liten del av turen.

Da sier jeg takk for meg for denne gang, neste gang dere hører fra meg er vi i gang..:)

2 dager igjen til start:)

Da nærmer dagen endelig seg :)
Mandag starter jeg, Ulva og Juska opp igjen. Vi gleder oss alle sammen..:)

Tenkte bare jeg skulle fortelle dere det....blir bare kort nå, tiden går med til planleggings av mamma 50 års dag. Men lover å komme sterkere tilbake så raskt jeg er i gang igjen..:)

17.mai feiring.

Feiret 17.mai i Nygårdsjøen i min selvsydde skinnkjole(arbeidsklær eller fjellbunad, valg fritt hva man kaller den). Jeg tok turer i toget sammen med Tor "Klepper'n" Olsen:) han likte godt min bekledning:) Elin å Arnt Helge var også med å feiret dagen.

Da er dato for start satt.

Da har jeg kommet frem til dato for oppstart av turen. Det drøyer litt til, men jeg trenger også tiden.

Alt av utstyr begynner nå å komme på plass, jeg mangler ett 1:50000 kart (1823I Andorsjøen) men satser på å få skaffet det så snart som mulig.
Ellers trenes hundene med kløvsekk, i de siste dagene har de bare vært rolig, da har vært varmt her oppe. Begge har fortsatt vinterpelsen sin, og synes at sola er noe forferdelig varme greier. Det skal sies at begge holder på å bytte pels, så hundegården består av pelsdotter om dagen. Ulva er den som trives best med kløvsekken på ryggen, men tror nok at Juska også kommer til å takle dette bra etterhvert.

Ellers er det oppfeting på gang...det er om å legge på seg de kiloene man tok av seg tidligere, dumt å starte tynn;):)

Jeg blir å starte opp fra Snåsa.

Nå som snøen er forsvunnet, er det mulig å kjøre bil et stykke lengre opp en der vi stanset i april, så jeg kommer til å starte ca 1 mil fra Skromo (der vi ble hentet tidligere i år)
Jeg, Ulva og Juska blir å starte der i fra 15. juni.
Slik det ser ut nå, blir jeg å gå retning Gressåmoen og deretter over til Nordli. Der er planen å møte Alexander, og gå videre opp mot Røyrvik og videre inn i Børgefjell.

I mellom tiden, skal jeg og hundene ut på eventyr i nærområdet, vi skal feire en 30 årsdag og en 50 årsdag:) så nå går vi en tid i møte...med MYE å se frem til:)

Ting faller atter en gang på plass..

Da holder ting på å ordne seg nok en gang, og jeg kjenner at det atter en gang kribler noe forferdelig i magen:) Sommerfugler tror jeg det heter;)

Hundene ser ut til å takle dette med overgang fra pulk til kløv godt. Og begge er sterke hunder, så det lover meget bra for videre tur.
Kløvsekkene er bestillt og ventes i posten iløpet av få dager. Det ble to LAIKA orginal kløver, 30 liters. Vi har lånt kløver til Tor Olsen i helgen, og denne kløven sitter godt på begge to. Tusen takk Tor, det gjorde alt mye enklere for meg.
Det er flere som har ymtet frempå at de har lyst til å bli med å gå et stykke sammen med meg, men etterhvert har de desverre falt av igjen. Enten passer ikke datoene, eller så er arbeid kommet i veien for turen. Dette har jeg full forståelse for, men håper fortsatt at flere har lyst til å bli med å gå et stykke. Om vi ikke kjenner hverandre fra før, er jo naturen en flott plass å bli kjent på:)

En jeg er sikker på blir med å går et stykke er Alexander Ystmark.

Alexander kommer fra Malm (samme plass som jeg kommer i fra) han er snart 15 år gammel, og hvis alt går etter planen vil han feire bursdagen sammen med meg og hundene ute i skogen. Han er en gutt som trives veldig godt ute på tur, og gleder seg veldig til å bli med meg på tur i Juni. Han er en positiv gutt med godt humør og god humor. Han har ikke vært på tur lengre enn 3 dager tidligere, så dette kan nok bli en prøvelse for han. Men han er en bestemt og arbeidsom gutt, så jeg tror nok at dette skal gå helt fint.
Jeg gleder meg i allefall til å ha selskap av han et stykke på turen. Han blir å følge med etter mammas bursdag.

Det ser ut nå til at jeg blir å starte fra Snåsa helga 22-24 mai. Så håper jeg og komme meg til Røyrvik før jeg tar en pause for å feire mamma. Deretter blir det start, med Alexander rundt 20 juni.

Men som tidligere sagt, jeg vil gjerne ha flere med et stykke på turen, så ikke vær beskjedne ta kontakt:)

En liten oppdatering om våre venner...

Selv om vi måtte ta en lengre pause, finnes det "kramgode karer" å følge med på deres reise mot Nordkapp. Vi er så heldige å ha blitt kjent med flere NPLere på vår reise, og vi følger de selvfølgelig fortsatt.

James Baxter

En kar vi har hatt en del kontakt med i løpet av turen er kommet frem i nord, og starter straks på sin tur nedover i kajakk. Du kan følge han her: www.skipaddlenorway.com
Hadde vært moro å truffet han her hjemme før jeg startet på min egen vandring igjen.
Han er en inspirasjons kilde, og en mann med masse trøkk og tæl.

Frederik Duun Norberg

er fortsatt ute og vandrer, og om jeg ikke har missforstått det helt driver han å vandrer langs asfaltert vei og skal ikke befinne seg så langt fra Nordreisa på nåværende tidspunkt. Dette er også en person som gir meg masse inspirasjon, han gutser på hele veien, ønsker deg masse lykke til med slutten av turen Frederik, håper vi sees igjen:) Frederik følger dere her: www.frederikpaatur.blogspot.com

Gutta fra kalkutta, Kjell Ivar og Stian pratet jeg med da jeg tok toget oppover forrige helg.

De befant seg da i Abisko i Sverige. De slet med for lite snø, og hadde da bestemt seg for å fortsette vandringen om natten, da det fortsatt var noen minusgrader på natterstid. Gutta er stae som ingen andre, og trosser problem for problem. Stolte av dere gutter, gleder meg til å treffe dere igjen:) Dere kan følge disse gutta her: www.npl2009.no

Og sist av gutta vi har kontakt med er Erik Moe.

Erik skulle gå Norge på langs, samt ta alle 2000 meters toppene i løpet av 2009. Desverre har Erik hatt problemer med sykdom, mye sykdom. Og nå er planene endret. Han blir å fullføre langsen, for deretter å ta norge på tvers etterpå. Ønsker han lykke til, og kanskje treffes vi atter en gang ute i naturen. Følg Erik her: www.turporten.no

Nordaførr..

Da har jeg kommet meg nordover, her finnes knapt nok snø, det ligger litt i fjellene men her i Nygårdsjøen finnes det ikke et snøkorn. Hundene er i kanon form og klare for å komme igang. Det eneste vi mangler nå er kløvsekkene. Tor har vært snill å lånt meg hans kløvsekker nå i helgen slik at vi får testet ut litt forskjellige.

Ellers er jeg uten bil, og har vært uten internett siden jeg kom opp, slik at dagene har gått med på rydding og vasking. Så nå skinner huset, og alt er i orden. Greit å ha det gjort ferdig også. :)

Jeg tok jo toget opp hit forrige lørdag, og aldri har jeg vel stirret så iherdig ut av togvinduet i 7,5 time. Jeg lette febrilsk etter snø eller barmark. Jeg hadde troen på Saltfjelle lenge, men etterhvert som vi passerte store deler av Saltfjelle innså jeg at plan 1 var bare å glemme. Det blir for vanskelig. Så nå er det bare å få ting i orden, og komme seg ned til Snåsa.
Har fått masse hjelp med videre ruteforslag fra Snåsa, så alt ser lovende ut.

Håper å være igang igjen i løpet av 14 dager-3 uker. Planen er å komme igang å få inn en rutine på "sommerlivet" før jeg reiser hjem til mammas 50 års dag. Etter feiringen, får jeg selskap med på turen et stykke, så da er det greit å har rutinene på plass:)

Ellers så prøver man å nyte dette med å bare slappe av, men merker at det er ikke bare enkelt. Jeg lengter ut, lengter noe enormt. Satser på å tilbringe neste uke på fjellet, både for å venne meg på ryggsekken, og hundene på kløv.

Da reiser jeg opp til nord...

I morgen tar jeg toget opp til Bodø, og Nygårdsjøen, for å få planlagt min videre drømmereise. Der oppe sitter mine 4-beinte å venter på at jeg skal komme opp. Nå blir det opptrening med kløvsekk, omlegging av rute, og ny organisering av depoer.

Håper å komme igang snarest mulig nå, alt som skulle være gjort her nede er gjort. Antibiotika kuren er ENDELIG ferdig, min tanteunges supershow er ferdig, og det hele toppet seg da jeg for 2 dager siden ble tante for 3 gang, dette var stort:) Så nå er det bare snøsmeltingen, planleggingen og pakkingen som gjenstår før jeg atter en gang er tilbake må min flotte tur nordover.

En person har meldt sin interesse til å bli med å gå et stykke sammen med meg, det setter jeg selvfølgelig stor pris på, og tar gjerne i mot flere:)

Endelig snart ferdig....

Dagene er forferdelig lange...og jeg prøver å gjøre så mye som mulig for å slippe å tenke på turen bare for en liten stund, men det er vanskelig. Den snurrer der oppe hele tiden. Og uansett hvor jeg treffer kjentfolk er første spørsmål: "Har dere sluttet på turen", eller..."dere skal fortsette ja??" Hva hendte med "hei, det var lenge siden" eller "hei, hvordan har du det da?" hehe..:)
I morgen er jeg endelig ferdig med antibiotika kuren, noe jeg er veldig glad for, da den har herjet med kroppen min lenge nok nå. Håper bare at betennelsen er borte å blir borte en stund nå.

Planen er fortsatt å reise nordover for å sjekke snøforholdene, og forhåpentligvis starte å få gått et stykke videre på ski, men jeg er klar over at vi ganske snart har 1 mai...og at det kan se dårlig ut. I går var jeg ute og gjorde "våråinna" rundt huset til mamma og pappa...det var 18 grader, og jeg kunne enkelt og greit jobbe i baroverkropp og oppbrettet bukse...




Beklager den enormt hvite hudfargen alle andre steder enn i ansiktet, men som dere kanskje skjønner har resten vært dekket av solid ullundertøy:)

Noe positivt er det selvfølgelig med at det er så varmt her, snøen smelter raskt i trøndelag, noe som tilsier at det om ikke så alt for lenge er mulig å starte på fra Snåsa igjen:)

Det er helt avklart nå, Arnt Helge blir ikke med videre på turen. Permisjonen hans går ut i juni, og han føler at det blir litt håpløst å skal begynne å gå sammen med meg når snøen smelter, det blir mer stress enn kos, og dette har jeg forståelse for.
Selvfølgelig blir det rart, uvant å muligens ensomt å gå alene, vi har inn arbeidet en flott rutine på det meste, men det må vel gå bra me bare oss jentene også (les: meg, Juska og Ulva)

Jeg befinner meg fortsatt i trøndelag, ble igjen da Arnt Helge reiste nordover, da min storesøster har passert terminen sin. Håper å få med meg min nye tanteunge før jeg setter igang igjen. I tillegg er det selvfølgelig den DUMME antibiotikan som har satt en real pause. Gleder meg vilt til å bli ferdig med denne i morgen:)

Hundene vet jeg er klar for ny tur, eller...hm...Dino er nok fornøyd med litt kortere turer fremover tror jeg:) han skal få nyte pernsjonist tilværelsen sin i litt roligere former nå. Han har gjort en kjempe innsats, vært kjempe flink:)

Så jeg sier det igjen, om noen skulle ønske å bli med å gå et stykke sammen med meg er det bare å ta kontakt:) Kjent eller ukjent...du er hjertlig velkommen til å bli med å gå et stykke:)

Oppdateringer

Da tenkte jeg at jeg skulle informere om at det er lagt ut noen bilder fra deler av turen på hjemmesiden min :http://nplbilder.tureroveralt.no/#home

I tillegg er også hjemmesiden blitt oppdatert, skal få ordnet mer etterhvert:)
Adressen hit er: www.tureroveralt.no

Håper dere liker det.

noen jobber litt for mye i mot meg akkurat nå!!

Kroppen har gitt meg en ukes permitering, den er litt for glad i betennelser om dagene. Jeg har derfor gitt den en sterk kur med antibiotika og håper at dette skal gjøre underverker. Start dato for videre reise må derfor utsettes 8 dager til:(

Men greit å få ordnet dette mens jeg uansett er hjemme. Her i Malm er det kaldt og flott om natta, det snør litt om dagen. Onsdag går turen nordover med bil. Det blir stopp i Nordli for å hente depo pakken, deretter kjøres det nordover på leting etter snø. Regner med å kunne starte rundt Saltfjell området. Blir å gå på ski så langt man kommer frem til 10. juni. Deretter blir det stans med skigåing. Mamma fyller 50 år, og skal ha kalas, og hun ser helst at jeg stiller på det. Etter bursdagsfeiringen blir det start i Snåsa, med sekk og hunder med kløv.

Så hvis noen av dere som leser bloggen min har lyst til å bli med å gå på sommerstid er det bare å ta kontakt. Send mail til tonice@netcom.no

Turen blir å fortsette.

Koselig å se at du fortsatt er inne og følger med bloggen vår.
Til alle dere bekymrede følgesvenner så kan jeg trøste dere med at turen blir å fortsette. Dato for oppstart er bare litt uklar, men håper på å komme igang i løpet av neste uke.
Slik det ser ut nå blir vi å prøve å komme oss litt lengre nord, for å kunne forflytte oss videre på snø. Forhåpentligvis klarer vi å komme et godt stykke videre med pulk å ski. Når snøen smelter, blir trøndelag tilbakelagt, og til slutt...finnmark og Nordkapp som er slutten for denne fantastiske turen vår.

Dette er en tur jeg har drømt om lenge, og det er en tur jeg ønsker å nyte. Slik vær og føre har vært i det siste i trøndelag blir forholdene vanskelige, og det blir bare slit med å finne en vei gjennom store elver og overvann.
Nordkapp er ikke målet for turen bare slutten. For oss er det å være på tur lenge og å kose seg på tur viktigst. Så selv om ting nå ikke har gått helt etter planen, har jeg tenkt å nyte resten av turen uansett hvordan det blir, om det blir litt oppdeling av ruta, så får det bare bli det. Da vi startet fra Lindesnes var jeg veldig i mot dette å dele opp langsen, men etterhvert så ser man at det noen gang bare blir sånn. Det føles ikke riktig å nå "hoppe" over trøndelag for så å ta den litt senere, men hvis dette kan hjelpe til at vi kan forflytte oss lengre på ski, er dette noe jeg er villig til å gjøre. Det å gå på ski mens våren presser vinteren bort er en opplevelse jeg gjerne også vil oppleve. Nå har vi opplevd masse nysnø, -35* grader, masse vind og kulde, nå vil jeg gjerne også oppleve varmere temperaturer og snøsmelting. Men alt til en hvis grad. Når forholdene bli såpass vanskelige som de ble på etappen fra Gjevsjøen til Snåsa, kommer jeg ikke til å ta noen sjanser.

Dette er en eventyrlig reise, en drøm som endelig går i oppfyllelse...men det er ikke for en hver pris. Jeg elsker å være ute i naturen, elsker å være på tur, og det å kose seg er viktig. Men massevis med regn og ski/pulk hører ikke sammen, og jeg finner lite kos med dette. Nå hører jeg at snøen laver ned i Troms å Finnmark, dette gir meg ny giv:)

Jeg lover å holde dere informerte om dato og sted for videre reise. Og jeg håper dere også vil følge oss videre på vår tur nordover.

Legger ut et bilde tatt på Gjevsjøen, før vi vendte neste vestover og gikk mot Snåsa. Hundene ligger utslåtte på hver sin flekk på gulvet, og jeg har lagt meg ned sammen med dem i frustrasjon for at vi ikke kommer oss til Nordli.



På karte var denne merket av som en liten bekk....så ikke helt ut som en bekk da vi passerte.....!!



4 mil tilbakelagt fra Gjevsjøen til Snåsa. 4 stykk våte turfølger venter på å bli hentet hjem. På dette tidspunktet var vi nok alle 5 rimelig glade for det valget vi hadde tatt om å bli plukket opp. Det var en lang og våt etappe.

Påska 2009

Påska er plutselig over og her sitter jeg.....
Første del av påsken ble tilbragt på Frøya til min storesøster, og siste rest på Flatanger på hytta vår. Begge stedene eier ikke snø, så alt har føltes veldig spesielt.

Jeg lovet å ta en avgjørelse i løpet av påska, men jeg sitter her uten spesielle svar. Jeg har sjekket værmeldingen, og den virker ikke lovende. Jeg har snakket med folk som befinner seg i Snåsa, som sier at snøsmeltingen er startet for fult. Arnt Helges permisjon er snart utgått. Så som du skjønner er ikke en avgjørelse enkel å ta.
Men påska er blitt brugt til fullstendig avslapping, og det har vært godt. Det har vært sol og varmt, og INGEN snø.
Et av depoene ligger på ICA i Nordli, og må hentes uansett. Jeg er fortsatt i tankeboksen, og kommer til å holde dere oppdatert. Slik det ser ut nå blir jeg å fortsette turen fra Snåsa alene, sammen med Ulva og Juska.
Jeg tenker fortsatt......

Venter sårt på minusgrader og snø.

Legger ut en film fra vår siste dag før ""ferien"", masse vann....våt...og vanskelige forhold. I mellomtiden sitter jeg å håper på minusgrader og snø, men nå spretter "leirkallen" opp ute her,og plussgraderne kryper stadig oppover, så det er mulig jeg venter forgjeves. Men jeg mister ikke trua enda...:) Takker for all forståelse og koslige ord, setter virkelig pris på det. Har bare litt vanskeligheter for å godta hele situasjonen akkurat nå, men prøver å slappe av å nyte påsken sammen med familien. Jeg lover å holde dere oppdatert. Skal oppdatere med noen bilder også på hjemmesida etterhvert. Håper det kan være noe som fenger litt nå som alt annet står stille:)

En tung, men forhåpentligvis riktig avgjørelse.

Dag 86
Været ble heller dårlig idag, og vi valgte å bli på hytta. Noe som viste seg i løpet av dagen å være et godt valg. Hundene er også slitne, og satte stor pris på å få ligge å slappe av. Vi hørte ikke en lyd fra dem på hele dagen.
Feieren kom på hytta, noe som gjorde at AH tok del i snømåking for å gjøre rømningsveiene tilgjengelig. Og jeg kastet meg med på vasking av hytta(rørene ned til ovnen var tett å aske å sot fylte hytta en periode) Ettersom Nina fra DNT var der å satte stor pris på innsatsen, fikk vi siste døgnet her gratis. Tusen takk Nina, det setter vi stor pris på.
Resten av dagen gikk med til avslapping. Jeg vasket og ryddet og pyntet litt ekstra i hytta, bare for å få dagen til å gå.

Dag 87 (1.april)
En sen start i dag. Før vi dro fra Holden fikk vi bli med Jan inn i museet på Holden. Her var masse gamle saker, var moro å se.
Da vi først kom oss i gåingen tok det ikke Ulva lang tid å finne en skatt som lå nedgravd i snøen. Etter vi hadde gått ca 1 km, stoppet plutselig alle hundene opp. Jeg fikk Juska og Dino igang, men Ulva ble stående uten å rikke seg. Da jeg kom bort til henne for å se hva det var som var så spennende, dro hun plutselig opp et sauehode fra snøen, og sprang så stolt avgårdet med dette i munnen. Til hennes glede og min store fortvilelse. Jeg er vel ikke så helt sikker på om jerven ble så glad når han kom tilbake å så at matlagret var flyttet.
I løpet av denne natten ble en stor avgjørelse tatt. Vi blir å gå til Nordli, deretter ta en ukes pause. Det er så lite futt i hundene, og vi håper at en ukes ferie skal hjelpe på slik at de får ny energi. I tillegg skal vi prøve å effektivisere fremdriften vår. Ting tar for lang tid, og hundene tar for ofte pauser, og det blir for liten fremdrift. Frem til nå er det kun Juska som har jobbet, og hun blir sliten i kroppen, og trenger flere pauser desto lengre dagsetappene er. Ulva er nå blitt 14 mnd gammel, og sterk som en bjørn, og skal derfor få lov til å begynne å jobbe litt sammen med Juska. Vi blir derfor å droppe den ene pulken, komprimere alt. Og Ulva og Juska skal sammen trekke en av pulkene. I stede for den ene pulken, blir vi å ta med en ryggsekk for å ha noe av utstyret oppi. Vi håper med dette at fremdriften vil ta seg betraktelig opp. Vi er nå kommet til Gjevsjøen, som også er kjent fra TV serien " der ingen skulle tru at nokon kunne bu", og forventer nå å være i Nordli innen 2-3 dager. Og forhåpentligvis kommer noen og henter oss der.

Dag 88
Våknet i løpet av natta av at REGNET høljet mot hytte taket. Snudde meg rundt og håpet at det hele ville stanse før det ble tid for å stå opp. Men den gang ei. Våknet opp til regn og kraftig vind. Og når det er kraftig vind her ned i dalen i ly for alt, vil jeg ikke en gang tenke på hvordan det er oppe på fjellet. Jeg tok en tur ned for å snakke med gårdseierne. Trivelig folk dette. De mente også at det nok ville være smart å vente til i morgen med å gå. Værmeldingen lover absolutt ingen bedring utover dagen. Jeg fikk et kart av Nils, et vi plutselig ser at vi mangler. Nils er en real kar:)
Hundene har knapt nok gjort annet enn å sove i hele dag, noe som igjen gjør meg sikker i min sak på å ta ei uke hvile når vi kommer oss til Nordli.
Jeg er veldig rastløs, og synes det er vanvittig kjedelig å bare bli liggende her. Men etter å ha vært ute å tømt pulken for vann 2 ganger idag, setter jeg pris på å kunne tørke alt forran ovnen etterpå. Etter 5 minutter ute i regn og vind er alt vått. Håper på bedring i morgen. Jeg har nå fått klar signal om at vi kan bli hentet i Nordli. Det er godt.

Dag 89
Skuffelse, oppgitthet og fortvilelse.
Våknet opp til like dårlig vær som i går, nesten ubegripelig hvor mye regn som har kommet ned til nå. Jeg hadde bestemt meg for å gå videre i dag, for å komme lengre nordover, for å komme noen annen plass enn akkurat å være her. Jeg føler frustrasjon ved å bare sitte her. Fremgangen er så liten, det føles som at alt har stoppet opp. Og vi har bare kommet til Nord-Trøndelag og Gjevsjøen. Vi er midt inni de store norske skoger, og vi beveger oss ingen plass. Det er stopp....ja...alt har stagnert. Jeg føler meg så hjelpesløs. Jeg vil så gjerne videre, jeg vil legge km på km bak meg, oppleve flere vakre områder av Norge. Vi er ikke en gang halveis enda, og allerede er det blitt stopp. Hundene er slitne, de sinker oss faktisk en del. Men de er familiene våre, vi kan ikke ta denne turen uten at de får være med. Men det er tydlig at ting må gjøres ellers kommer vi aldri til å nå målet.
Jeg valgte atter en gang å ta turen ned til gårdsfolket. Denne gangen med mål om å betale for oss, og komme videre. Men jeg merket raskt bare ved å gå ned til hovedhuset, at regnet høljet kraftig også idag. Etter en stund ble det klart at det ville være smart å bare bli her i dag også. Værmeldinga for morgendagen lover bedringer, så da ble avgjørelsen tatt. I tillegg ble også en ny avgjørelse tatt. Det har falt så enorme mengder med vann i det siste at det er bekker og elver er åpne, samt at det er masse overvann. Nærmeste butikk for de på Gjevsjøen på vinterstid ligger i Snåsa, å denne ruta blir kjørt ganske ofte. Derfor ligger det ganske stabile skuterspor her. I tillegg finnes der bruer over samtlige bekker, elver som må krysses. Det ble derfor endringer i planene. I morgen går vi mot Snåsa i stede for Nordli. Nok en lang kjedelig dag på Gjevsjøen. Det hjelper at folka her er så snille, vi hadde lite mat for å bli en dag til, men Anne Marth ordnet denne saken og ga oss masse god mat vi kunne spise idag.

Dag 90
En utrolig spesiell dag. Vi startet å gå fra Gjevsjøen i høljende reng. Og var våte før vi hadde gått 1 mil. Men skutersporet gjorde det enklere for oss, men over alt hvor vi gikk var det vann, MASSE vann. De småbekkene som var avmerket på karte var nå flom store elver. Og hver lille innsjø var full i overvann. Det var ikke alle plassene som var like enkle å krysse, men vi klarte det på en eller annen måte. Selv om vi var forferdelig våte etter å ha tilbakelagt de 4 milene fram mot Skromo. Hundene er vist heller ikke så glad i overvann. Juska tok STORE omveier for å slippe å traske i noe av vannet. Ulva stivnet bare til noen sekunder i det hun sank ned, for deretter å sette så stor fart at hun til slutt ble liggende å svømme i slapsen.
I Skromo ble vi hentet av mamma, godt å komme inn i en varm bil når man er så våt og kald, men det var med veldig blandet følelse. AH har mest lyst til å ta en pause nå fram til snøen er smeltet bort. Jeg for min del vil ta en ukes "ferie" for så å fortsette nordover. Jeg skjønner det etter milene i går, at hvis det ikke kommer minusgrader snart nå, blir det vanskelig å komme videre nordover med pulk og ski. Og at vi da blir nødt til å vente til snøen smelter bort. For slik det er akkurat nå ute i Nord-Trøndersk natur, er det vanskelig å bevege seg, både med ski og pulk, eller til fots. Dette er noe jeg ikke riktig klarer å ta stilling til nå. Føles merkelig å være hjemme igjen, å som sagt....det er med blandet følelse.
Alt føles egentlig så usikkert akkurat nå, så jeg prøver å ikke tenke mer på det. Nå skal hundene slappe av å hvile seg opp. Det er det viktigste akkurat nå, så får resten komme om noen dager.
Etter 90 dager på tur stilte vi oss på vekta idag når vi kom hjem:
Arnt Helge hadde gått ned: 4 kg
Tonice hadde gått ned: 7 kg
Jeg kommer til å oppdatere bloggen, selv mens vi er hjemme nå, så for deg som er interessert vil det bli ting å lese, og så fort som avgjørelsen er tatt på videre fremgang, vil du bli den første som får vite det.
I mens skal jeg prøve å kose meg sammen med familien, og lade batteriene til hundene.

Liten bilde samling. Det øverste bilde v

Liten bilde samling. Det øverste bilde vise de tre spreke menn vi møtte på Bringsåsen.
Bilde nr 2 viser Trond og Tor.
Bilde nr 3:
Arvid Vada, utflytta Malmbygg og min rektor fra videregående.
Bilde nr 4:
Tørt brød blir som nytt:)
Bilde nr 5:
Fornøyd gutt venter på at maten skal bli ferdig:)
Bilde nr 6:
Hamburger på boks, noe vi fikk i julegave fra store søster og typen.:)
Bilde nr 7:
Har smakt litt, og til å være hamburger på boks er den absolutt ikke ille. Hadde gjort seg med litt salat på, men overraskende spiselig.