torsdag 4. mars 2010

Hvordan i allverden er det mulig?

Jeg trodde faktisk ikke det skulle gå ann, men joda...så feil kan man ta...

Den lille alaska tispa mi, Ulva er blitt forferdelig tynn den siste tiden. Hun hadde løpetid i januar og blødde forferdelig lenge(over 30 dager med blødning)
Og etter løpetiden har kilo for kilo forsvunnet på den fra før lille kroppen. Hun spiste jo masse mat denne jenta, så jeg skjønte ikke hvorfor hun plutselig mister vekt. Kanskje har hun orm i magen, så uansett bestemer jeg meg for å ta en tur til veterinæren med henne.

Her ble det tatt urinprøve, blodprøve og ultralyd. Urinprøven var fin. Blodprøven var også fin. Og etter en VELDIG kjapp ultralyd konstaterte plutselig dyrlegen med at hun hadde livmorbetennelse. Og jeg fikk nøyaktig denne beskjeden. " Vi blir nødt til å operere henne ganske raskt, og ettersom at hun har mistet en del vekt, inngår jo dette en større risiko ved operasjon". Jeg titter ned å Ulva, min energibombe, som er mer livsglad enn noen andre, og kjenner jeg blir forferdelig lei meg.
Dø....Ulva på 2 år? Livmorbetennelse?? Hva...?? En bølge med tanker, meninger og drømmer flommer over inne i hodet mitt, og jeg kjenner tårene begynne å trille nedover kinnet.

Ulva er et prakteksemplar av sin sort, og selvfølgelig hadde jeg tenkt å satt valper på henne, nå får jeg aldri den muligheten. Men livmorbetennelse i en alder av 2 år??? er ikke dette noe tisper vanligvis får når de begynner å bli gamle?? Og dø av operasjonen?? Bare for at hun har mistet 5 kilo?? Dyrlegen sier at hun sannsynligvis er født med dette, og fortsetter å fortelle meg om risikoen under operasjonen, men at hun vil gjerne gjennomføre dette på onsdag, det er mandag idag.
Jeg kjenner en enorm kul bygge seg opp i magen min...kjenner tårene sile nedover kinne mitt. Her gikk jeg å trudde at hun kanskje hadde orm i magen....å nå går det mot operasjon...hvor hun i verstefall kan dø???

Tung til sins kjører vi hjem fra dyrlegen, og hjernen tenker som aldri før. Jeg er så trist, så ufattelig trist.

Dagen etter ringer dyrlegen meg, og vi avtaler at operasjonen gjennomføres på onsdag som vi var oppsatt på. Jeg vil jo selvfølgelig bare hunden min det beste, og om dyrlegen sier at hun blir bedre med denne operasjonen, da kan jeg vel ikke gjøre annet enn å gjennomføre den. Jeg hadde 1000 spørsmål før operasjonen, og dyrlegen svarte som best hun kunne. Men fortsatte å fortelle meg om risikoen med operasjonen.

Onsdagen kom, og jeg kjørte Ulva til dyreklinikken. Dagen var kommet for at min viltre krabat skulle bli operert. Hun som spiser mat raskere enn noen, hopper, springer og trekker hardere enn noen, min livsglade lille husky skulle inn her å bli operert for livmorbetennelse...og jeg fikk det fortsatt ikke til å stemme. Hun virker jo absolutt ikke syk. Jeg står her på trappa inn til dyreklinikken og stanser opp litt før jeg åpner døra og går inn. Ulva løper rundt omkring her nå å lukter på
masse spennende lukter av forskjellig individer som har gått ut å inn av denne klinikken. Jeg ber en siste bønn og sende en tanke til alle mine gode venner som har hjulpet meg fram til denne døra. Jeg setter meg ned på huk og sier til Ulva; nå ska du bare inn her å bli frisk, så henter jeg deg senere idag også drar vi hjem igjen, okei?! Jeg får en våt tunge over kinnet mitt som svar tilbake og tolker dette som en okei fra Ulva til meg.

Litt nervøs går vi inn og bort til resepsjonen. "Hei, du kommer med Ulva ja" sier dama i skranken. I samme øyeblikk hopper Ulva opp, sånn bare for å presentere seg selv for folket :) Her får jeg beskjed om at den dyrlegen vi har hatt kontakt med, og som jeg har pratet så mye med før denne operasjonen ikke er på jobb idag, da hun er syk, men at en annen dyrlege kommer til å operere henne i stede, men at operasjonen blir litt forsinket. Klompen er for fult tilbake i magen min. Jeg spør om denne andre dyrlegen er flink og får beskjed om at hun er dyktig og har jobbet med dette lenge. Jeg skjelver uansett hva dama bak skraken sier.
Ulva synes dette er et flott stede og er ivrig på å komme seg lengre inn i korridoren. Jeg koser litt med henne og avtaler å komme tilbake etter jobb. Jeg kjenner tårene presse på igjen så jeg skynter meg ut i bilen, her prøver jeg å finne et siste tegn på at alt går bra, jeg lykkes ikke...så jeg ringer en venn.
Etter en lang prat på telefonen, er jeg kommet frem til arbeidsplassen min, og går inn for å ta fatt på dagen.

Jeg jobber nå som lærer, og var så vidt kommet i gang med første time da jeg kjenner telefonen vibrere i lommen. Jeg setter elevene i gang, og går ut for å sjekke telefonene. Det er fra dyreklinikken. Jeg ringer tilbake og får snakke med dyrlegen som nå skal til å operere Ulva. Hun sier at hun ikke kan se noe tegn til en åpen livmorbetennelse, slik at den da høyst sannsynlig er lukket og at hun kommer til å gå i gang med operasjonen nå med en gang. Jeg sier bare "javell og ok" til alt hun sier, legger på telefonen å går tilbake til klassen.

Men etter ca 15 minutter kjenner jeg at det atter en gang vibrerer fra telefonen i lomma. En annen lærer er kommet inn i klassen så jeg kan gå derfra ganske raskt for å sjekke telefonen. Det er dyreklinikken som har ringt igjen. Sjelven tar jeg opp telefonen for å høre mobilsvareren. "Hei det er **** fra dyreklinikken, kan du ringe meg så fort du kan". Nei, nei, nei, NEIIIII har hun død på bordet??? Klompen i magen er så stor jeg klarer knapt å puste....jeg må finne en plass uten folk å ringe tilbake. Jeg klarer knapt å holde telefonene nå, det ringer, og noen tar telefonen i den andre enden.
"Dyreklinikken" sier det i telefonen.
"Ja det er Tonice, dere har ringt meg?!" sier jeg med en pipende stemme som knapt høres.
Jeg får snakke med dyrlegen som opererer.
"ja hei, Jeg klarer ikke finne noe feil på livmora til Ulva jeg" sier dyrlegen
"hæ??" er alt jeg klarer å si.
"jeg finner ingen forandringer på livmora hennes" repiterer dyrlegen.
"er hun fortsatt i live?" stotrer jeg frem
"ja, det er hun" får jeg til svar...
"Du må da for i allverden ikke skremme meg slik, jeg trodde jo hun hadde død nå, etter den mobilsvar meldingen og alt!!"
Dyrlegen skjønne godt hvordan jeg kan ha missforstått alt og beklager seg veldig.
Jeg prøve å roe meg ned å få klarnet tankene litt igjen, verden min har rast sammen og begynt å bygge seg opp på under 30 sekunder. Men hva var det hun sa? Var ikke noe feil???
Har de lagt hunden min i narkose, og kuttet henne opp også er det ikke noe feil der???????????
Har di gitt hunden min en feil diagnose, åpnet henne uten å finne noe som helst???
Er det mulig????
Rystet, forskrekket og fortvilet sitter jeg der med munnen halvåpen og tusen takker suser gjennom hodet.
Dyrlegen spør meg om hva jeg vil gjøre. Gjøre sier jeg, hva mener du?
Her får jeg vite at Ulva fortsatt ligger åpen på operasjonsbordet mens vi snakker i telefonen, og at hun må ha en avgjørelse nå med en gang om hva hun skal gjøre. Jeg aner ikke....hva skal jeg gjøre...alt jeg klare å tenke er...stakkars Ulva...hun er kuttet opp uten grunn.
Dyrlegens ord " det er jo synd at hun har et operasjonssår nå da" som at det var det verste!!! HALLO....De har kuttet opp en frisk hund!!!
Hun forteller meg noe om milten til Ulva, jeg klarer ikke å oppfatte hva hun sier, men hun sier noe om en prøve, jeg svarer bare ja!
Jeg husker oppriktig talt ikke hvordan svaret kom frem til slutt her, men jeg tror kanskje jeg tenkte som så...at nå har de allerede åpnet henne, så da kan de vel også fjerne livmor og eggstokker slik at vi i allefall slipper å gå igjennom dette en gang til senere.

Jeg er helt nummen å tom etter denne telefon samtalen, bare overlykkelig for at Ulva har tålt narkosen.

Klokken 12:12 får jeg telefon igjen, og beskjeden på mobilsvareren sier at; Operasjonen er ferdig og Ulva har klart seg bra. Den knekte tanna hennes er også fjernet.

Klokken 14.00 kaster jeg meg i bilen og kjører til dyreklinikken for å hente Ulva. Jeg er tom...helt tom...!
Jeg kommer inn på klinikken og får møte Ulva ganske raskt, hun blir så glad når jeg kommer :)
Hun er så sløv så sløv...men prøver så godt hun kan å gå, hun vil ut herfra, hun vil hjem. Men så enkelt er det ikke. Jeg skal snakke med dyrlegen, jeg behøver også det, jeg trenger å vite hva som har hendt.
Det blir masse informasjon om hva hun skal ha, når hun skal ha det og masse sånt. (medisin og bandasje) jeg svarer bare ja på det meste, er fortsatt forferdelig tom.
Jeg får vite at Ulva våknet av narkosen i panikk, hun hadde blitt forferdelig redd og skreket og kavet masse, de hadde derfor måtte gitt henne beroligende. Stakkar stakkars lille Ulvan min, hvordan har dette hendt.

Dyrlegen kommer og prater med meg, men hun kan ikke gi meg noe svar på hvordan Ulva har fått feil diagnose. Er selvfølgelig ikke hennes feil heller, var ikke hun som stilte denne diagnosen heller. Men jeg føler ikke dette hjelper meg. Hun forklarer meg at hun så en forandring på milten til Ulva, dette var ikke noe urovekkende egentlig, men hun hadde tatt en prøve av den slik at de kunne sende den inn til testing hvis jeg ville. Dette ville koste meg 1000 kr.
Vi ble enige om å vente i 14 dager for å se om Ulva ville legge på seg litt vekt etter denne operasjonen.
Jeg spurte om hvor mye operasjonen her kom til å koste, og fikk til svar 5000 kr, og da hadde de gitt meg tann trekken gratis.
5000 kroner for en strengt talt unødvendig operasjon!


Jeg er sint, frustrert, oppgitt å lei meg for at jeg har latt Ulva gå gjennom dette. Og spør meg selv..hvordan er dette mulig. Men jeg er evig takknemmelig for mine venner som styrket meg gjennom denne prosessen og for at Ulva fortsatt ligger her hos meg i livet.
Hun har det ikke godt nå stakkar, og jeg er absolutt ikke nærmere å finne ut hvorfor hun er blitt så tynn. Det eneste som har skjedd er at min livsglade energiske hund som skulle få så fantastisk flotte valper og skulle vært ute å lekt i snøen nå, er blitt kastrert fordi en dyrlege feil diagnoserte henne.

3 kommentarer:

UroGuro sa...

festlige kommentarer passer ikke på dette innlegget, men å så sinnsykt vondt det gjorde å lese dette!! kan ikke tenke meg hvor vanskelig det må være å se sin kjære hund så sliten og operert uten grunn.
*klemm*

Hege sa...

Stor klem fra meg også!

Unknown sa...

Du må ikke finne på å betale for operasjonen. Verste jeg har hørt.