søndag 5. april 2009

En tung, men forhåpentligvis riktig avgjørelse.

Dag 86
Været ble heller dårlig idag, og vi valgte å bli på hytta. Noe som viste seg i løpet av dagen å være et godt valg. Hundene er også slitne, og satte stor pris på å få ligge å slappe av. Vi hørte ikke en lyd fra dem på hele dagen.
Feieren kom på hytta, noe som gjorde at AH tok del i snømåking for å gjøre rømningsveiene tilgjengelig. Og jeg kastet meg med på vasking av hytta(rørene ned til ovnen var tett å aske å sot fylte hytta en periode) Ettersom Nina fra DNT var der å satte stor pris på innsatsen, fikk vi siste døgnet her gratis. Tusen takk Nina, det setter vi stor pris på.
Resten av dagen gikk med til avslapping. Jeg vasket og ryddet og pyntet litt ekstra i hytta, bare for å få dagen til å gå.

Dag 87 (1.april)
En sen start i dag. Før vi dro fra Holden fikk vi bli med Jan inn i museet på Holden. Her var masse gamle saker, var moro å se.
Da vi først kom oss i gåingen tok det ikke Ulva lang tid å finne en skatt som lå nedgravd i snøen. Etter vi hadde gått ca 1 km, stoppet plutselig alle hundene opp. Jeg fikk Juska og Dino igang, men Ulva ble stående uten å rikke seg. Da jeg kom bort til henne for å se hva det var som var så spennende, dro hun plutselig opp et sauehode fra snøen, og sprang så stolt avgårdet med dette i munnen. Til hennes glede og min store fortvilelse. Jeg er vel ikke så helt sikker på om jerven ble så glad når han kom tilbake å så at matlagret var flyttet.
I løpet av denne natten ble en stor avgjørelse tatt. Vi blir å gå til Nordli, deretter ta en ukes pause. Det er så lite futt i hundene, og vi håper at en ukes ferie skal hjelpe på slik at de får ny energi. I tillegg skal vi prøve å effektivisere fremdriften vår. Ting tar for lang tid, og hundene tar for ofte pauser, og det blir for liten fremdrift. Frem til nå er det kun Juska som har jobbet, og hun blir sliten i kroppen, og trenger flere pauser desto lengre dagsetappene er. Ulva er nå blitt 14 mnd gammel, og sterk som en bjørn, og skal derfor få lov til å begynne å jobbe litt sammen med Juska. Vi blir derfor å droppe den ene pulken, komprimere alt. Og Ulva og Juska skal sammen trekke en av pulkene. I stede for den ene pulken, blir vi å ta med en ryggsekk for å ha noe av utstyret oppi. Vi håper med dette at fremdriften vil ta seg betraktelig opp. Vi er nå kommet til Gjevsjøen, som også er kjent fra TV serien " der ingen skulle tru at nokon kunne bu", og forventer nå å være i Nordli innen 2-3 dager. Og forhåpentligvis kommer noen og henter oss der.

Dag 88
Våknet i løpet av natta av at REGNET høljet mot hytte taket. Snudde meg rundt og håpet at det hele ville stanse før det ble tid for å stå opp. Men den gang ei. Våknet opp til regn og kraftig vind. Og når det er kraftig vind her ned i dalen i ly for alt, vil jeg ikke en gang tenke på hvordan det er oppe på fjellet. Jeg tok en tur ned for å snakke med gårdseierne. Trivelig folk dette. De mente også at det nok ville være smart å vente til i morgen med å gå. Værmeldingen lover absolutt ingen bedring utover dagen. Jeg fikk et kart av Nils, et vi plutselig ser at vi mangler. Nils er en real kar:)
Hundene har knapt nok gjort annet enn å sove i hele dag, noe som igjen gjør meg sikker i min sak på å ta ei uke hvile når vi kommer oss til Nordli.
Jeg er veldig rastløs, og synes det er vanvittig kjedelig å bare bli liggende her. Men etter å ha vært ute å tømt pulken for vann 2 ganger idag, setter jeg pris på å kunne tørke alt forran ovnen etterpå. Etter 5 minutter ute i regn og vind er alt vått. Håper på bedring i morgen. Jeg har nå fått klar signal om at vi kan bli hentet i Nordli. Det er godt.

Dag 89
Skuffelse, oppgitthet og fortvilelse.
Våknet opp til like dårlig vær som i går, nesten ubegripelig hvor mye regn som har kommet ned til nå. Jeg hadde bestemt meg for å gå videre i dag, for å komme lengre nordover, for å komme noen annen plass enn akkurat å være her. Jeg føler frustrasjon ved å bare sitte her. Fremgangen er så liten, det føles som at alt har stoppet opp. Og vi har bare kommet til Nord-Trøndelag og Gjevsjøen. Vi er midt inni de store norske skoger, og vi beveger oss ingen plass. Det er stopp....ja...alt har stagnert. Jeg føler meg så hjelpesløs. Jeg vil så gjerne videre, jeg vil legge km på km bak meg, oppleve flere vakre områder av Norge. Vi er ikke en gang halveis enda, og allerede er det blitt stopp. Hundene er slitne, de sinker oss faktisk en del. Men de er familiene våre, vi kan ikke ta denne turen uten at de får være med. Men det er tydlig at ting må gjøres ellers kommer vi aldri til å nå målet.
Jeg valgte atter en gang å ta turen ned til gårdsfolket. Denne gangen med mål om å betale for oss, og komme videre. Men jeg merket raskt bare ved å gå ned til hovedhuset, at regnet høljet kraftig også idag. Etter en stund ble det klart at det ville være smart å bare bli her i dag også. Værmeldinga for morgendagen lover bedringer, så da ble avgjørelsen tatt. I tillegg ble også en ny avgjørelse tatt. Det har falt så enorme mengder med vann i det siste at det er bekker og elver er åpne, samt at det er masse overvann. Nærmeste butikk for de på Gjevsjøen på vinterstid ligger i Snåsa, å denne ruta blir kjørt ganske ofte. Derfor ligger det ganske stabile skuterspor her. I tillegg finnes der bruer over samtlige bekker, elver som må krysses. Det ble derfor endringer i planene. I morgen går vi mot Snåsa i stede for Nordli. Nok en lang kjedelig dag på Gjevsjøen. Det hjelper at folka her er så snille, vi hadde lite mat for å bli en dag til, men Anne Marth ordnet denne saken og ga oss masse god mat vi kunne spise idag.

Dag 90
En utrolig spesiell dag. Vi startet å gå fra Gjevsjøen i høljende reng. Og var våte før vi hadde gått 1 mil. Men skutersporet gjorde det enklere for oss, men over alt hvor vi gikk var det vann, MASSE vann. De småbekkene som var avmerket på karte var nå flom store elver. Og hver lille innsjø var full i overvann. Det var ikke alle plassene som var like enkle å krysse, men vi klarte det på en eller annen måte. Selv om vi var forferdelig våte etter å ha tilbakelagt de 4 milene fram mot Skromo. Hundene er vist heller ikke så glad i overvann. Juska tok STORE omveier for å slippe å traske i noe av vannet. Ulva stivnet bare til noen sekunder i det hun sank ned, for deretter å sette så stor fart at hun til slutt ble liggende å svømme i slapsen.
I Skromo ble vi hentet av mamma, godt å komme inn i en varm bil når man er så våt og kald, men det var med veldig blandet følelse. AH har mest lyst til å ta en pause nå fram til snøen er smeltet bort. Jeg for min del vil ta en ukes "ferie" for så å fortsette nordover. Jeg skjønner det etter milene i går, at hvis det ikke kommer minusgrader snart nå, blir det vanskelig å komme videre nordover med pulk og ski. Og at vi da blir nødt til å vente til snøen smelter bort. For slik det er akkurat nå ute i Nord-Trøndersk natur, er det vanskelig å bevege seg, både med ski og pulk, eller til fots. Dette er noe jeg ikke riktig klarer å ta stilling til nå. Føles merkelig å være hjemme igjen, å som sagt....det er med blandet følelse.
Alt føles egentlig så usikkert akkurat nå, så jeg prøver å ikke tenke mer på det. Nå skal hundene slappe av å hvile seg opp. Det er det viktigste akkurat nå, så får resten komme om noen dager.
Etter 90 dager på tur stilte vi oss på vekta idag når vi kom hjem:
Arnt Helge hadde gått ned: 4 kg
Tonice hadde gått ned: 7 kg
Jeg kommer til å oppdatere bloggen, selv mens vi er hjemme nå, så for deg som er interessert vil det bli ting å lese, og så fort som avgjørelsen er tatt på videre fremgang, vil du bli den første som får vite det.
I mens skal jeg prøve å kose meg sammen med familien, og lade batteriene til hundene.

5 kommentarer:

Hege sa...

Etter å ha oppdatert meg på det siste i bloggen er det ingen tvil hos meg: Dere har valgt riktig! Vanskelig valg ja, uten tvil. Men riktig. Slik forholdene er der ute nå er det nesten håpløst å regne med noen fremdrift, og da gir det bare frustrasjon og utslitte kropper. At selv hundene viser tegn til å være veldig slitne sier sitt det også. Dere trenger en real pause alle fem. Med god samvittighet!

Dere har gjort en fabelaktig jobb så langt. Samle krefter nå, og fortsett når dere er klar til det. Om ei uke? Om et år? Dere kommer uansett til å fullføre. Viljen er der, det ser vi alle som kjenner dere eller har fulgt med i turloggen.

Hvil dere, og om noen dager virker det nok ikke så håpløst likevel. At dere er slitne etter de siste dagenes motgang påvirker jo psyken også.

Tenker mye på dere! Varme klemmer fra Hege! :)

Hege sa...

Kanskje dere kunne ha moro av å lese den tråden jeg har om dere i diskusjonsforumet mitt? ;)
http://tinyurl.com/d4j4tc

Frederik Duun Norberg sa...

Hei Tonice og Arnt Helge!
Må innrømme at jeg har tenkt mitt om hvordan dere må ha hatt det de siste dagene. Jeg var selv griseheldig å kom ned til Susendalen den dagen det regnet som verst. Jeg fikk sendt pulk opp til Hattfjelldal, mens jeg selv gikk langs vei. Hatet maks de knappe 3 milene opp og var sjeleglad for at jeg kunne komme under tak og få tørket utstyret. Jeg endret selvfølgelig ruta videre da Røssvatnet var uaktuelt å gå på (dere vet helt sikkert hvorfor). Kom meg opp til Tverrelvnes og familien Garsmark (skjønner også dere skal hit. Det kan dere se fram til). I dag gikk jeg noen km opp i høyden før jeg brakk den ene skien. Måtte derfor snu. Føret er forøvrig ganske så bra her, så hvis alt er håpløst lenger sør, kan en jo kanskje starte herifra igjen... Uansett lykke til videre

UroGuro sa...

God Nord-trøndersk påske fra en Snåsning:)

Kristin sa...

Ta en pause fra trøndelag og kom dere nordover! Her er det kaldt og fint :)